Jeg er lei av å være hemmelighetsfull i min egen blogg, ja for det er min blogg, og selv om jeg må ta hensyn til hva jeg skriver og ikke minst hvem som leser så er det jeg som bestemmer hva som står her.
Hvorfor tillater jeg meg ikke å skrive om hva jeg føler akkurat når jeg føler det, hvorfor går jeg rundt grøten istede for å hoppe mitt i smørøyet.
De siste dagene har vært så flotte, men de har vært aldeles forferdelig også, det er ikke noe godt når to mennesker som er glad i hverandre finner ut at det ikke skal være noe mer, det er ikke noe godt å vise den mest sårbare siden av sjelen sin til noen, men shit au, det er skjedd...
La meg fortelle, jeg vet dere er nysgjerrig, både dere som ikke kjenner meg, de som tror de kjenner meg og de som faktisk kjenner meg ut og inn.
Jeg møtte en helt nydelig gutt, han er virkelig en som er verdt å bli kjent med, som lar deg være deg og som har flotte egenskaper. Hvorfor jeg gav han opp tenker dere sikkert nå!!! Jo, altså, man kan ikke tvinge noen til å ha sterke følelser for deg, man kan ikke få slike ting til å oppstå ved å late som man er Gud eller bare verdens nydeligste jente, høhø...
Vi hadde det kjempe kjekt sammen, vi oppførte oss nesten som vi hadde vært sammen i maaaaaange år (gjerne ikke helt som et gammelt ektepar, men ikke langt ifra), å våkne inntil en som virkelig bryr seg om deg er nydelig, MEN det var ikke mer der, eller jo, men nei...
Og det er det vanskelige med det, kunne det blitt noe mer? Kunne vi blitt enda bedre kjent og faktisk blitt så forelsket at man ikke aner hvor man skal gjøre av seg (fysj og fy for en klisje!)? Jeg bor over 50 mil på andre kanten av landet, jeg er student (student= et annet ord for fattig), jeg skal være borte i tre år, mulig to av de blir i et annet land. Skjønner dere tegningen? Det er ikke bra for noen av oss å fortsette dette, det ender med at en av oss blir fryktelig såret og det vil vi vel ikke??? Jeg er ikke såret på noen måte nå, jeg er så glad jeg har fått en fantastisk venn, som jeg (når jeg er litt bedre humør og klar for det) vil ha kjempe god kontakt med og som jeg er blitt veldig glad i. Om tre år hvis begge er like single som nå så går vi på en skikkelig date (ååå herregud det hørtes jo hvertfall klisje ut) og ser om det er noe mer enn vennskap, men nå er det så mange ting som jobber mot oss, det jeg prøver å si er at ja vi orker ikke bli såret, vi orker ikke være lei oss på hver vår kant av landet, vi gir ikke dette en sjanse og vi tror vi har valgt rett (tiden viser om det er tilfellet).
Det er vel ikke mer å skrive om denne saken, det er over og ut, jeg ser ut som jeg blir i Bergen i to uker istedet for en, dette fordi jeg har mulighet til å hjelpe ut jobben og tjene meg noen ekstra kroner (husk jeg er student/fattig). Og siden denne uken ikke begynner eller slutter etter planen så er det vel like greit å skaffe seg ekstra referanser, penger og ikke minst noe annet å henge tankene i...
Kanskje noen av dere ble klokere, kanskje noen av dere bare ble enda mer irriterte (nei jeg skriver ikke navnet hans og henger han oppned på et kors for dere, vel er jeg glad i dere alle sammen, men jeg har da litt selvinnsikt...). Uansett har dere fått en oppdatering på hvorfor jeg har hatt humørsvingninger som en premenstruell fjortis, antar jeg nå er på vei i overgangsalderen istedet... See ya!
PS. Forresten takler jeg veldig dårlig at en eller annen nabo hører på dunkemusikk, det rister i veggene her ute, derfor setter jeg på Fans så høyt jeg bare kan!!!!
